Jeg våknet med plystresangen fra ""Broen over Kwai" inni hjernen min idag. Filmen har jeg sett flere ganger, men det er ikke engelske soldater jeg tenker mest på når jeg hører det lett gjenkjennelige plystretemaet fra filmen. Jeg tenker på pappa som skifter dekk på bilen i skarp vårsol engang på 70-tallet. Han har Petterøe-rullings i handa og innimellom dekkskiftene plystrer han på denne filmmusikksnutten. På denne måten er ofte et bilde, en sekvens, en skuespiller eller filmmusikk en viktig del av hukommelsen min. Den første filmen jeg så, husker jeg ikke lenger navnet på, men den første voksenfilmen jeg gikk på var "Tatt av vinden". Akkurat som Rhett Butler gav ikke guttene fra klassen "a damn " heller, for i mens vi jentene hadde tørket tårer gjennom store deler av filmen, sov kavalerene gjennom borgerkrig og kjærlighetsproblemer. Da jeg ble sammen med NK gjorde ikke han den tabben ...heldigvis. Vi så "Cinema Paradiso" på Moviebox og han sovnet ikke. Han felte heller noen tårer på slutten- og det kaller jeg en skikkelig lakkmustest på en bra kar. Forrige sommer så vi filmen på nytt sammen med guttene våre som nå er 13 og 16, og kanskje ett av deres filmminner vil være mor med hvitvinsglasset som gråter seg gjennom Salvatore og Alfredos fantastiske vennskap og den Sicilianske landsbygdas utvikling inn i den moderne tid.
Ønsker deg en flott film!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar