Når folk bryter ut i sang

Den store klassikeren er selvfølgelig "Sound of Music" men synging  på film er et minefelt, med stor sjanse til å mislykkes. Jeg har utsatt meg for siste norske skudd på stammen "Ta meg med"- en helnorsk syngefilm med kjente og ukjente sanger fra Eggum og Sivertsen. Uten noen forventninger, etter terningkast 1 i Osloavisa, entret jeg kinosalen med en venninde. Vi var ikke uventet alene i salen. Etter en litt usikker start med mye bakgårdsforviklinger og kjærlighet på kryss og tvers kommer det som blir filmens to store høydepunkt, først Marion Ravn som synger "Ta meg med" og Frank Kjosås som synger "Mor eg vil tilbake". Det var virkelig verdt en tur på kino. Syngefilm har gjort inntrykk før også, på 70 - tallet var unge Jordal, eller rettere sagt Johansen  veldig fascinert av filmen "Seven Brides for seven Brothers" en veldig romantisk film om 7 jenter som blir kidnappet av en gjeng single brødre fra dalstrøka innafor. Etter litt motstand ble det jo love multiplisert med 7. De siste årene har det ikke vært mye sangbaserte opplevelser på film bortsett fra "Mamma Mia" og " Les Miserable", begge preget av utrolig ujevne sangprestasjoner. Pierce Brosnan og Russel Crowe gav meg nesten kronisk tinnitus imens Anne Hathaway og Meryl Streep gjorde vei i vellinga med sine prestasjoner. Uansett - hvis du skal på syngefilm er det best å være mentalt forberedt...du er herved advart.

STORIES WE TELL

Jeg har sett filmen " Stories we tell" av Sarah Polley. Den starter med et sitat som jeg liker. Det handler om fortellinger (ingen bombe akkurat), og hvordan fortellinger er med å skape sammenheng og mening i de erfaringene vi gjør oss i livet. Dette skal jeg bruke i avhandlingen min hvor jeg har analysert hvordan studentene skaper sammenhenger mellom utdanningen og sine egne liv gjennom fortellinger om hvem de har vært, hvem de er og hvem de ønsker å bli. Sitatet stammer fra Margaret Atwoods Alias Grace, and it goes like this:

“When you are in the middle of a story it isn't a story at all, but only a confusion; a dark roaring, a blindness, a wreckage of shattered glass and splintered wood; like a house in a whirlwind, or else a boat crushed by the icebergs or swept over the rapids, and all aboard powerless to stop it. It's only afterwards that it becomes anything like a story at all. When you are telling it, to yourself or to someone else.” 

Se filmtrailer her: http://m.youtube.com/watch?v=ytq4VZ2Nyxg

Denne er fin å huske på en mandag

Happiness is a journey, not a destination.

For a long time it had seemed to me that life was about to begin - real life. But there was always some obstacle in the way, something to be gotten through first, some unfinished business, time still to be served, a debt to be paid. Then life would begin. At last it dawned on me that these obstacles were my life.

 This perspective has helped me to see that there is no way to happiness. Happiness is the way. So, treasure every moment that you have. And treasure it more because you shared it with someone special, special enough to spend your time ... and remember that time waits for no one...

So stop waiting until you finish school, until you go back to school, until you lose ten pounds, until you gain ten pounds, until you have kids, until your kids leave the house, until you start work, until you retire, until you get married, until you get divorced, until Friday night, until Sunday morning, until you get a new car or home, until your car or home is paid off, until spring, until summer, until fall, until winter, until you are off welfare, until the first or fifteenth, until your song comes on, until you've had a drink, until you've sobered up, until you die, until you are born again to decide that there is no better time than right now to be happy...

Happiness is a journey, not a destination.

                                                                                                                 Alfred D Souza

Nytt år med store muligheter

Verdenseliten er  på vei opp Monsterbakken og året er fremdeles purungt. Jeg har funnet igjen bloggen min og lurer på om året skal kickstartes med noen oppdateringer her. Våt og mørk desember har blitt våt og mørk januar, men jeg har noen mål som skal konkretiseres i løpet av de neste dagene - dermed er mørketida som står igjen bare begynnelsen på våren som skal komme.

Ørnulf Opdahl 

Filmer i mitt liv

Jeg våknet med plystresangen fra ""Broen over Kwai" inni hjernen min idag. Filmen har jeg sett flere ganger, men det er ikke engelske soldater jeg tenker mest på når jeg hører det lett gjenkjennelige plystretemaet fra filmen. Jeg tenker på pappa som skifter dekk på bilen i skarp vårsol engang på 70-tallet. Han har Petterøe-rullings i handa og innimellom dekkskiftene plystrer han på denne filmmusikksnutten. På denne måten er ofte et bilde, en sekvens, en skuespiller eller filmmusikk  en viktig del av hukommelsen min. Den første filmen jeg så, husker jeg ikke lenger navnet på, men den første voksenfilmen jeg gikk på var "Tatt av vinden". Akkurat som Rhett Butler gav ikke guttene fra klassen "a damn " heller, for i mens vi jentene hadde tørket tårer gjennom store deler av filmen, sov kavalerene gjennom borgerkrig og kjærlighetsproblemer. Da jeg ble sammen med NK gjorde ikke han den tabben ...heldigvis. Vi så "Cinema Paradiso" på Moviebox og han sovnet ikke. Han felte heller noen tårer på slutten- og det kaller jeg en skikkelig lakkmustest på en bra kar. Forrige sommer så vi filmen på nytt sammen med guttene våre som nå er 13 og 16, og kanskje ett av deres filmminner vil være mor med hvitvinsglasset som gråter seg gjennom Salvatore og Alfredos  fantastiske vennskap og den Sicilianske landsbygdas utvikling inn i den moderne tid.

Ønsker deg en flott film!

Absolutt høst- Karljohansvern

Menn fra Ikea -kvinner fra Hageland

Pax og Komplement virket komplett uforstålig til å begynne med, men Ikea- diskursen er i ferd med å bli endel av meg.  Jeg er allikevel veldig glad for "den lille forskjellen", for hva skulle jeg gjort uten NK`s utrolige og tålmodige nevenyttighet! Garderobeskap med skyvedører i glass er under montering. Hele vidunderet kom i 1000-deler og nå begynner det allikevel å ta form.

Selv får jeg akutt lavt blodsukkerav å gå langs reolene for å finne alle delene vi skal ha med hjem, da er jeg sterkere i gartnerier hvor jeg kan gå bare for kosens skyld.